Hvorfor er Norge så livredde for å dyrke frem talent?
Leser at politikere kvier seg for å åpne eliteskoler i Norge der ungdom med spesielle talenter kan få videreutvikle sitt fag i skoletiden. Hvorfor synes vi det er så skummelt med talent? Må norsk skole forsøke å stappe alle individer inn i den samme formen til vi blir like alle mann? Stakkars den elev i norsk skole som ikke er 100% middelmådig og A4, som ikke lærer best ved å sitte passiv og motta muntlig og skriftlig informasjon og som skulle være så uheldig å brenne spesielt for et fag og i tillegg ha talent for det.
Nå har det vist seg at forsøket med å ha elitelinje for ballett-elever på Ruseløkka skole i Oslo var en kjempesuksess. Så hvorfor er ikke politikerne glade for dette og villige til å utvide forsøket til å gjelde andre fag også?
I opplæringsloven er det skrevet at organiseringen av elever ”..ikke skal skje etter faglig nivå, kjønn eller etnisk tilhørighet…” . Hvorfor ikke? Hvorfor er det så vanskelig å innrømme at mennesker er forskjellige? Blir det for dyrt for AS Norge å sørge for at folk får en utdannelse der spesielle talenter de innehar blir tatt hensyn til?
Min venninne fra Vestlandet fortalte at hun husket to gutter fra ungdommsskolen der hun gikk. Den ene hadde et eksepsjonelt talent for ballett. På den aktuelle skolen var han den eneste gutten som danset, de andre guttene spilte fotball. Som gutt, skulle du spille fotball, til nød kunne du spille gitar i rockeband, men gud forby at du forsøkte deg på noe annet. Det faktum at denne gutten danset klassisk ballett og var god til det ble for skummelt for de andre guttene og utfrysningen var i gang. Etter to år gav han opp balletten for godt og ble en av ’gutta’.
Den andre var en gutt med godt over gjennomsnittet talent for matte, han var så dyktig at han ved et par anledninger rettet opp i feil begått av mattelæreren. Dessverre var denne mattelæreren så feig og ynkelig at han i stedet for å dyrke frem talentet til den aktuelle gutten startet en utdritingskampanje mot ham. Det tok ikke lang tid før klassens bøller tok opp tråden og tragedien var et faktum. Han ble mobbet, utfryst og ensom. Han begynte å eksperimentere med stoff og det endte galt. Tenk om han hadde kunnet gå på en eliteskole der han hadde møtt likesinnede og fått lærere som forsto og som kunne videreforedle hans talent, hadde han levd i dag da?
Politikere tenker økonomisk og lager skolereformer. Alt skal være stort, billig og effektivt. Ingen skal ha særbehandling og med litt kreativ bokføring kan tall vris og vendes til det verken finnes mobbing eller ulykkelige elever (i hvert fall ikke på papiret og det er tydeligvis det som teller).
Hvem vet hvor langt de to guttene fra vestlandet kunne ha nådd. Hadde Norge her en potensiell ny Nurejev eller vinner av Nobelprisen i matematikk? Norsk skole skal være lik for alle, men tatt i betraktning det faktum at alle mennesker har forskjellig læringsbehov så kan den bare bli like dårlig for alle. Det koster økonomisk å bygge opp skoler for elever med spesielle talenter, og det koster ikke minst oss nordmenn litt av folkesjela å løfte noen elever over gjennomsnittet og innrømme at de har noe ikke alle andre har, men har vi råd til å la være?
